Bildumaren zerrendara itzuli Idazle beraren beste lanak

 


LIBURUARI BURUZKO
KRITIKAK


 

XIX-a

Beñat, esker dereiat... 1

(Zuberoakoa)

 

        Idiarte ñaphürra,

        Aspaldian hala da.

Partidu bat nik banikek hiretako aberatsa,

Mithikileko dük eta Petiri Santzen alhaba:

        Hareki egik ezkontza.

 

        Beñat, esker dereiat;

        Doi-doia hitz eman diat.

Petiri Santzen alhabarik etxerat nahi eztiat;

Haren aitaren ezagützera Barkoxerat jin gei diat,

        Hirekin dük, jakin diat.

 

        Idiart, hobe hüke hik

        Bilu lintzia ützirik,

Nik perrüka emanen diat, sagarroi larrüz eginik;

Bürüxurien gordatzeko, harek kalitate badik,

        Halako bat behar dük hik.

 

        Beñat, esker dereiat,

        Hirur kalota batiat:

Hire sagarroi larrükoaz beharrik batere eztiat.

Hihauretako begira ezak, joaiteko ohiarat,

        Petirikin lotzerat.

 

        Idiarte ñaphürrak

        Eta Beñat auherrak

Hola zütien algarri egin karesa ederrak.

Gaztiak maite lan egina, Petiri Santzen lagünak:

        Khuinak güziak neskatilak.

 

        Bai, jente hunak, erri,

        Koblak beitira berri.

Airia eta egitatiak zaharrak zaitzat e iduri,

Auher edo neskatilekin Petiri Santzen askazi:

        Hola bethi düt ikhusi.

 

 

        [1] «Bernard ou Beñat Mardo, le Souletin, est celui des improvisateurs basques dont le nom a laissé le plus de célébrité dans les provinces françaises. Vingt volumes ne contiendraient pas ses oeuvres, s'il avait eu un sténographe avec lui dans les séances poétiques qu'il donnait en toute occasion. [...]

                Mardo ne souffrait point de rivaux, ou il cherchait à les écraser du poids de sa gloire souletine, en improvisant à côté d'eux pour les vaincre: il était, en effet, singulièrement difficile de lui tenir tête et de faire la riposte à ses vers comiques, acérés. Arrivé à l'âge de cinquante ans, l'âge ou l'esprit de l'homme déjà mûr acquiert sa plus grande force, Mardo gagnait des lauriers et perdait ses cheveux; il ne pouvait plus mettre sa couronne de fleurs que sur un front chauve. Un barde qu'il provoquait au combat poétique, lui répondit malignement, par un trait de satire:

                Beñat esker dereiat,

                Hirour perruca badiat

                Sagardoï larruz eguinic, eta

                Hire beguiratzen tiat.

                        (A. Chaho, Biarritz... T. II, 161.)

        LBNZ, II, 180.

 

 

 

 


www.susa-literatura.eus