Aurkibidea
Aurkibidea
Nihumin
Berrogei urte.
Gutxi ezagutzen nuen ene bizitza. Ez dut sekula ikusi
Nigandik sortutako haur baten begietan argiztatzen.
Jabetu naiz, baina, ene gorputzaren sekretuaz. O ene gorputza!
Bakardadearen piztien bozkario oro, herstura oro dago zure baitan,
Lurraren espiritua, harkaitz eta asunaren anaia hori.
Gariak eta hodeiak haizean nola,
Euria eta erleak argian nola,
Berrogei urtez, berrogei urtez, ene gorputza, elikatu duzu
Zure izate sekretuaz Mugimenduaren su jainkotarra:
Ez zara pasako unibertsoaren mugimendu aitzinean.
Gal dadila zure izen alfer eta ilunaren hotsa
Lotiaren gaueko marruan;
Deusek ez luke jakinen zu banatzen zure ama lurretik,
Lagun haizetik, emazte argitik.
Ene gorputza! Bi gorputz banandurik, galdurik, goizeko ur-jauzien lurrinen artean
Elkarren xerka dabiltzan heinean,
Eguerdiko hamabigarren deiak
Piztia egartia eta gizon gosetia alaitzeko jotzen duen heinean,
Urretxoriak, iturri ezkutuetako apopiloak,
Basoetako Aitari gorazarreak kantatzeko burua iraultzen duen heinean,
Ahabia beltz sorta batek mundu honetako airea arnasarazteko
Eguzkiaren ura ezkutatutakoan bere baiak goratzen dituen heinean,
O errauts alderraia! o ene gorputza, bizirik egonen zara maitatzeko eta sufritzeko.
Berrogei urte
Ekintzaren noblezia maitatzen ikasteko. O ekintza!
Berrogei urtez, berrogei urtez atsekabetu nau bakartien arrandiak.
Haren heriotza erregutzen nuen ene otoitzetan.
Hark abandonatu du ene bihotza. O garaipena! —O tristezia…
Hark gidatu du ene gaztaroa,
Ene gaztaro bihozgabea, hark, maitatutako emakume bakarrak.
Zer axola dio, baina! Jada, ene eskuak, harriak erakarriak zarete.
Zain hanpatuko eskuok, harrapatu zaituzte jada
Eraikitzeko amorruak, zuetaz jabetu!
Kementsuen eguerdiak itsasoan jotzen duenean
Abiatuko gara kaien eraikitzaileak agurtzera.
Zutik, eguzkitara, itsasoaren aurrean,
Poliki jaten dute ogi txiro eta noblea
Eta haien begirada jakintsua nirea baino urrunago doa.
Ohorea zuri, ohorea zuri, Amena bezala negarretan jaio zaren horri,
Abandonaturik hilko zarenari maitasunaren tenpluaren oinetan
Edo zure eskuz egindako harrotasunaren jauregian!
Laster, bihar, ene anaia, mintzatzen ahalko natzaizu
Aurrez aurre, gorritu gabe, gizonak mintzo diren bezala,
Nik ere, nik ere eginen baitut etxe
Zabala, boteretsua, lasaia, sagarrondo loratuaren azpian haurrez inguraturik
Eseritako emakumea bezalakoa.
Eliza arraiko leihoak irekiko dizkiet,
Zabal-zabalik, eguzki eta haizearen aingeruei.
Baiespenaren ogia bedeinkatuko dut bertan,
Baiespen betierekoarena, aratzen ahoan
Su, gari eta ur zaporea duen hori;
Eta itsustasunak dioenean: ez!
Eta emazteak eta heriotzak oihu egiten dutenean: ez!
Anaia, guk bizitzaz horditutako espazioa agurtuko dugu
Eta heroiengandik ikasitako hitza,
Baiespen betierekoa, gure ezpainetara goratuko da.
Berrogei urte
Emakumeari buruz mespretxurik gabe jarduten ikasteko. O Maitasuna!
Berrogei urtez bilatu zaitut emakumeen artean
Ez zaitut, baina, emakumeen artean aurkitu.
O emakumea! Harrien errukiak nau hartua!
Ama! Ama! Ez dakizu, ez dakizu oraindik nor zaren.
Zu loretan etzana! Hain denbora luzean
Egin duzu lo abandonatutako lorategi ederraren ilunenean, isilenean!
Eta hona hemen zutik itsustasun irriberako garai honetan,
Jainkoa galdu eta natura aurkitu ez duten seme-alaben erdian.
O ama! Ama! Eta ur freskoa garraiatzen duenaren sorbalda jausi hori,
Eta ordua baino lehenago esnatutako sehiaren neurrizko eite hori.
Zer jakituria eta zer ezagutza, o emakume, zure esku-ahurretan!
Beha ezin diezadala uxoa bertatik itzuri gabe!
Eta zure zuritasun santuak zisnea elikatzen du!
Senarra hiltzen denean, jarraikiko zatzaizkio, hil eginen zara:
Ez haragiaren tristeziaz, ezpada espirituaren alegera sakonaz!
Zurekin mintzatu eta ulertua izateko, o Ama, berriz haur bilakatu behar da.
Ulertzen ahal baituzu Mugimenduaren mundua,
Etxeko zutabe eder, serios eta aratz horrek!
Ama! Mugimenduaren iturri gordeak toki ilun eta debekatu batean daude,
Bereizkuntzaren Ibarra izenekoan. Hor,
Munduek eta bihotzek elkar irrikatzen dute, alferrik.
Eta ukitzen den oro Bereizkuntzaren distantzia eta iraupena baino ez dira.
Gaizki bilatzen duenak ez du inon ezer aurkitzen.
Ongi bilatzen duenak ez du hemen ezer aurkitzen;
Hemen aurkitzen duenak ateak itxita topatzen ditu beste nonbait.
Herrialde honetan izaki bakarra bakarturik baitago
Bere buruaren aurrean.
Bertan maitatzen du
Eta ezkondu
Eta kreatu.
Bertan, loriatzen da hura,
Eta toki horri Elkartzearen, Emetasun Betierekoaren eta Bizitzaren Lekua
Deitu diote zure antza dutenek.
Berrogei urte.
Hiria bilatzen ikasteko. O Jerusalem!
Ez zara kare, hondar eta urez estekatutako harrien desertua,
Gizakien hirien tankerakoa,
Ezpada barne urrearen planeatze mutua
Errealaren altzoan, buruaren isiltasunean.
Ene bizitza! Ene bizitza! Badakit, jakin, munduko sei egunak
Hor daudela zazpigarren egunaz,
Harridura ororen etsaia izaki, jakin behar duguna ezagutarazteko.
Patmos gainean (Maitasunaren begi irauliek behatutako toki unibertsala)
Gelditu den hodei jagolearen urraduran ikusi baitut,
Haize bortitz baten barruan, sabbataren elipsea
Su hartzen eta ene garrasirik gabeko jaiotza urreztatzen.
O ene anaia, o ene gorputza! Ez izan beldurrik. Ezagutzen dut bidea.
Abia gaitezen Mendiaren lurrin sakonetan barna,
Indar hartu eta gorantz egiten baitu
Konfiantzak bultzaturik,
Hodei luzeraino, zuritasun urdineraino,
Urrearen iragarpena den ama-koloreraino.
Goiz-argia gure atzean azaldu da!
Gorantz egiten du ene bekokiaren gainetik
Eta ihes egiten du atzean ditugun lurraldeetara
Eguzkiak.
Sartaldea urrun da gure aurrean!
Orain, bertako erle jakintsuen
Xuxurla sakon, beldurgarri eta ederrak
Yasherren liburu urperatuen hizkuntza ahaztua
(Ezti goibelaren silaba astun eta dardartiduna) irakasten dizu.
Nihumin
Quarante ans. / Je connais peu ma vie. Je ne l'ai jamáis vue S'éclairer dans les yeux d'un enfant né de moi. / Pourtant j'ai penetré le secret de mon corps. O mon corps! / Toute la joie, toute l'angoisse des bétes de la solitude / Est en toi, esprit de la terre, ô frere du rocher et de l'ortie. / Comme les blés et les nuages dans le vent, Comme la pluie et les abeilles dans la lumiére, / Quarante ans, quarante ans, mon corps, tu as nourri / De ton étre secret le feu divin du Mouvement: / Tu ne passeras pas avant le mouvement de l'univers. / Que le son de ton nom inutile et obscur / Se perde avec le cri du dormeur dans la nuit; / Rien ne saurait te séparer de ta mere la terre, / De ton ami le vent, de ton épouse la lumiere. / Mon corps! tant que deux corps separes, égarés, / Se chercheront dans les vapeurs des cascades du matin, / Tant qu'un douzième appel de midi vibrera pour réjouir / La bête qui a soif et l'homme qui a faim; tant que le loriot, / L'hôte des sources cachées, renversera sa pauvre tete / Pour chanter les louanges du Pére des foréts; tant qu'une touffe / De myrtil noir élevera ses baies pour leur faire respirer / L'air de ce monde, quand l'eau de soleil est tombée, / Ô errante poussière! ô mon corps, tu vivras pour aimer et souffrir. // Quarante ans / Pour apprendre á aimer la noblesse de l'Action. Ô action! / Quarante ans, quarante ans la vanité des solitaires / M'a tourmenté. Je demandáis sa mort dans mes prières. / Elle a quitté mon coeur. Ô triomphe! — ô tristesse... / Elle a emmené ma jeunesse, / Ma cruelle jeunesse, la seule femme aimée. / Mais qu'importe! déjá, mes mains, déjá a la pierre vous attire. / Mains aux veines gonflées, la fureur de batir / Vous saisit, vous posséde deja! / Quand le midi des forts sonnera sur la mer Nous irons saluer les constructeurs de môles. / Debout dans le soleil, en face de la mer, / Ils mangent lentement leur pauvre et noble pain / Et leur sage regard va plus loin que le mien. / Honneur á toi, honneur a toi qui es né dans les pleurs / Comme I'Amen, et qui mourras dans l'abandon au pied du temple de l'amour Ou du palais d'orgueil, ouvrage de tes mains! / Bientôt, demain, mon frére, je pourrai te parler / Face á face, sans rougir, comme parlent les hommes, car / Moi aussi, moi aussi je ferai la maison Large, puissante et calme comme une femme assise / Dans un cercle d'enfants sous le pommier en fleur. / J'óuvrirai les fenêtres de la joyeuse église Toutes grandes aux anges du soleil et du vent. / J'y bénirai le pain de l'Affirmation, / De ce oui éternel qui est une saveur / De feu, de ble et d'eau a la bouche des purs; / Et quand la laideur dirá: non! / Et quand la femnme et la mort crieront: non! / Frére, nous saluerons l'espace ivre de vie Et le mot appris des Héros, / Le Oui universel montera a nos lévres. // Quarante ans. / Pour apprendre à parler sans mépris de la femme. Ô Amour! / Quarante ans je vous ai cherché parmi les femmes / Mais ce n'est point parmi les femmes que je vous ai trouvé. / Ô femme! la pitié des pierres me saisit! Mère! Mère! tu ne sais plus, tu ne sais pas encore qui tu es. / Toi, blanche renversée dans les fleurs! si longtemps / Tu as dormi au plus obscur, au plus muet du beau jardin abandonné! / Et te voici debout dans ce temps de laideur rieuse, / Au milieu de ces fils qui ont perdu leur dieu et n'ont pas trouvé la nature. / Ô Mère! Mère! et cette belle épaule tombante de porteuse d'eau fraîche, / Et cet air rentré de servante réveillée avant l'heure. / Quelle sagesse et quelle connaissance, ô femme, dans la paume de tes mains! / Que je ne les puisse contempler sans qu'une colombe s'en échappe! / Et ta sainte blancheur apprivoise le cygne! Lorsque l'époux mourra, tu suivras, tu mourras: / Non pas de la tristesse de la chair, mais de la joie / Profonde de l'esprit! / Pour te parler et être compris, ô Mere, il faut redevenir enfant. / Car que peux-tu comprende à ce mode du Mouvement, / Ô belle, grave et puré colonne du foyer! Mère! les sources voilées du Mouvement sont en un lieu obscur et défendu / Dont le nom est Vallée de la Séparation. Là, / Les mondes et les coeurs soupirent l'un vers l'autre en vain. / Et tout ce que l´on touche est la distance et la durée / De la Séparation. / Qui cherche mal ne trouve rien nulle part. Qui cherche bien ne trouve rien ici; / Qui trouve ici se heurte ailleurs aux portes closes. / Car il est un pays où l'être unique est seul En face de soi-méme. / Là il s'aime / Et s'épouse / Et se crée. / La, il se glorifie, / Et le lieu est nommé par ceux qui te ressemblent, Lieu / De la Conjonctíon, / De la Féminité Eternelle et de la / Vie. // Quarante ans. / Pour apprendre á chercher la Cité. O Jérusalem! / Tu n'es pas un désert de pierres liées de chaux, de sable et d'eau / Comme les villes des hommes, / Mais, au sein du Réel, dans le silence de la tete, / Le planement muet de l'or intérieur. / Ma vie! ma vie! je sais que les six jours du monde / Sont là pour révéler ce que l'on doit connaître / Du septième, ennemi de tout étonnement. Car dans la déchirure du nuage gardien Arrêté sur Pathmos (le lieu universel Contemplé par les yeux renversés de l'Amour) / J'ai vu, dans un grand vent d'influx, l’ellipse du sabbat / Prendre feu et dorer ma naissance sans cris. / Ô mon frèrel ô mon corpsl ne crains pas. Je connais le chemin. / Entrons dans les profondes vapeurs de la Montagne / Qui prend son essor et s'élève / Avec le confiant qui la gravit, / Jusqu'à la nuée longue, jusqu'à la couleur-mère, / La blancheur bleue, l'annonciation de l'or. L'aube paraît derrière nous! / Au-dessus de mon front se lève / Et fuit vers les contrées qui sont derrière nous / Le Soleil. / Le couchant est loin devant nous! Maintenant, le profond, terrible et beau murmure / Des sages abeilles du pays / T'enseigne la langue oubliée (aux lourdes et tremblantes syllabes de miel sombre) Des livres noyes de Yasher.