Poesia kaiera
Poesia kaiera
Oscar Milosz
itzulpena: Patxi de Vicente Arbeloa
2025, poesia
64 orrialde
978-84-19570-40-6
Oscar Milosz
1877-1939
 
 

 

Berrintegrazioaren salmoa

 

      Tarteka gertatzen zait, gauaren erdian, Unibertsoaren isiltasun beteenak esnatua izatea. Hala da, olde zerutiarrak —bat-batean nire gogoetan haien mandatuari egotzitako epemugaz oharturik—, nire buru gainean geldituko balira bezala, arnasa eutsita ni solasgai hartzeko. Haurtzaroko egun urrunetan nola, ene arima osoak jotzen du, orain ere, sortutako espazioen hondotik niri deitzeko prest dagoen ahots handirantz. Alferrik da, baina, ene itxoitea. Inguratzen nauen bakea ez da hain akasgabea ez duelako izen gehiagorik niri emateko. Nigan dago hura eta harengan ni, eta Leku horretan —izengabea, gu bezala— non bete izan baitzen gure batasuna, ez dago ezta hitz unibertsalena ere —Hemen—, bere zentzua betiko galdu ez duena; ez baita ezer gugandik kanpo geratu, ezer ere ez Han bat kokatzeko, eta pentsamenduak arnasa hartzen duen espazio erabatekoa agertzen zaigu ez edukitzaile, ezpada Jainkoaren eskuetatik jausitako Kosmos kristal ederraren barnealde argiztatu gisara. Antzina, isiltasun akasgabearen espirituak heltzen zidanean, eguzkietarantz altxatzen nituen begiak; egun, ene bizitza haien begiradaz jaisten da ene izatearen barrura. Hor baita haien sekretua, ez haietan beraietan. Niri so dauden tokia ni nagoen hau berau da, eta unibertsoaren bisaia gainean margotutako maitasunezko gaitzespenean ene kontzientziaren beraren malenkonia igartzen dut. Ezin konta ahala mugimendu zedarrituek sortutako eskergatasunak ezin du nire arimaren hutsunea bete; ez dago Izenaren hedapenean altuera eskuragarririk, non eta nire bihotzaren taupadak ez dituen uneak kontatzen. Zer axola zait, bada, ezerezetik ezerezera arteko distantzia hori! Prefosta, oso leku garaitik erori naiz; baina, beste espazio batek neurtu du munduari eragin diodan erorikoaren neurria. Toki erreala, kokapenik duen toki bakarra nigan dago, eta horra zergatik Unibertsoa, ene kontzientzia, beilan dagoen, beilan gau honetan, niri begira. O ene Aita! nire gaitzak ez du ezjakintasun izena, ezpada ahanztura. Birbideratu ezazu zure haurra Oroimenaren iturrietara. Agindu iezaiozu bere odolaren beraren ibilguan berriz ere gora egiteko. Ene erorikoaren mugimenduak espazio-denbora sortu du, nire gaineko ibilge mugagabean berriz itxi den ur hori, zeinentzat nire ahalmenak ezin baitu ontzi bat irudikatu. Nire igoerak proiektatu dezala, bada, Beste Espazioa, egiazkoa, originala, santifikatua, eta unibertso hori, nire Oinazearen Semea, zeinaren begirada gautarra nire arimaren gainean baita, altxa dadila nirekin batera Aberrirantz, urrezko dohatasunaren eragin xuxurlarien ur-laster alaian.

 

Psaume de la réintégration

Il m’advient quelquefois, au milieu de la nuit, d’être éveillé par le silence le plus accompli de l’Univers. C’est comme si, tout à coup, les multitudes célestes, apercevant dans ma pensée le terme assigné à leur course, s’arrêtaient au-dessus de ma tête pour me considérer en retenant leur souffle. Ainsi qu’aux lointains jours de mon enfance, toute mon âme se tend alors vers la grande voix qui se prépare à m’appeler du fond des espaces créés. Mais mon attente est vaine. La paix qui m’environne n’est si parfaite que parce qu’elle n’a plus de nom à me donner. Elle est en moi et je suis en elle, et dans ce Lieu comme nous innomé où s’est accomplie notre union, il n’est pas jusqu’au mot le plus universel, Ici, qui n’ait perdu à jamais son sens ; car rien n’est demeuré hors de nous où nous puissions encore situer un Là-bas, et l’espace total où respire la pensée nous apparaît non pas comme le contenant, mais comme l’intérieur illuminé du beau cristal Cosmos tombé des mains de Dieu. Jadis, quand l’esprit du silence parfait me saisissait, je levais les yeux vers les soleils ; aujourd’hui, ma vue descend avec leur regard dans mon être. Car leur secret est là, et non pas en eux-mêmes. Le lieu d’où ils me contemplent est celui-là même où je me tiens, et au reproche aimant peint sur le visage de l’univers je reconnais la mélancolie de ma propre conscience. L’immensité engendrée par l’infinitude des mouvements circonscrits est impuissante à combler le vide de mon âme ; il n’est point de hauteur accessible à l’extension du Nombre dont les instants ne soient comptés par le battement de mon cœur. Que m’importe donc toute cette distance du rien au rien ! Certes, je suis tombé d’un lieu fort élevé ; mais c’est un autre espace qui a mesuré la chute où j’ai entraîné le monde. Le lieu réel, le lieu seul situé est en moi, et voilà pourquoi l’Univers, ma conscience, veille, veille cette nuit, et me regarde. Ô mon Père ! mon mal n’a pas nom ignorance, mais oubli. Reconduis ton enfant aux sources de la Mémoire. Ordonne-lui de remonter le cours de son propre sang. Le mouvement de ma chute a créé l’espace-temps, cette eau qui dans l’immobile Illimité sur moi s’est refermée et pour laquelle il n’est pas en ma puissance d’imaginer un récipient. Que mon ascension projette donc l’Autre Espace, le vrai, l’originel, le sanctifié, et que l’univers que voici, le Fils de ma Douleur dont le regard nocturne est sur mon âme, avec moi s’élève vers la Patrie, dans le joyeux courant d’influences bruissantes de la béatitude dorée.